On the top of the world...

 Heisann.

Etter ettpar ukers fravær er jeg på plass igjen. Noen har sikkert fått med seg at jeg har vært på tur de siste dagene. Årets siste tur med vogna, før den settes på vinterlager. Og, tradisjonen tro så var midtre Telemark målet. Jeg kjørte til Bø, og rigget vogna på Bø camping, en campingplass jeg alltid bruker når jeg er i det området, eller er på gjennomreise. Liker meg veldig godt der. Det er en ryddig og fin plass, utrolig fin beliggenhet med utsikt over Bø, og ikke minst hyggelig betjening. Kan anbefales.

Hadde tenkt meg en tur opp i Lifjell, men været viste seg ikke fra sin beste side på fredagen, med tåke og regn, så da gikk turen i stedet til Notodden, en by jeg som regel bare kjører forbi. Da ble det lunch på et lokalt bakeri, og en rusletur rundt i "blues-byen". En tur på "the walk of fame" måtte man jo også få med seg.

Mange kjente navn som har fått en stjerne der.

Her er Notodden kirke, som blir brukt som konsertlokale under Notodden blues festival.

 Utenfor Bellman kulturpub fant jeg denne intallasjonen.

Det ble en koselig rusletur rundt i byen.

På vei tilbake mot Bø måtte jeg ta en stopp ved Notodden flyplass. Det er nok ikke så mange andre offentlige veier som krysser ei flystripe.

Nesten tilbake ved campingen dukket det opp en severdighet på kartet. Den må sjekkes ut tenkte jeg, og parkerte midt i skauen, og ruslet innover en sti. Visste ikke helt hva som ville møte meg, og kom raskt fram til et vakkert lite fossefall. Høyeste fritt fall i Hørteelva. 15 meter, og rett ned i ei jettegryte.

Høgefoss. 

Har alltid syntes det har vært artig å bare rusle ivei litt på måfå og "oppdage" sånne plasser.

Lørdagen opprant med, fortsatt masse tåke, men ifølge værvarselet skulle det lette utover dagen, så jeg pakket sekken og kjørte til fjells. Tåka ble bare tjukkere og tjukkere, og det var til tider vanskelig å se veien, men idet jeg rundet siste sving ved Lifjellstua kjørte jeg ut av tåka, og fjellet lyste opp foran meg.

Jeg parkerte, og mens jeg gikk oppover stien kom tåka sigende igjen. Lurte litt på hvordan det ville være høyere opp, men fortsatte å gå og kom til Krintokleiva, som går opp et skar mellom to topper. 

På toppen av kleiva lysnet det derimot.

Der delte stien seg i 4. En til hver topp spm lå på hver sin side, og to stier som gikk videre innover i fjellheimen. Jeg valgte å gå til venstre, opp Krintofjellet.

Ikke så lang og bratt oppstigning, og nokså flatt og fint på toppen. 

Skimter Gaustatoppen i det fjerne.

Utsikt mot Bøkstulnatten som ligger på andre siden av skaret.

Siden det gikk så kjapt å nå toppen, så hvorfor ikke ta en til i samme slengen? Så da gikk jeg ned i skaret, og opp Bøkstulnatten og. Ca like langt, men noe brattere oppstigning. Men, helt greit. Denne toppen er litt høyere enn Krintofjellet. Henholdsvis 923 og 928 moh.

Spesielt å stå over skydekket. En sjelden fin dag. Nesten ikke et vindpust på toppene, og sola varmet skikkelig. En skulle ikke trodd at vi er godt uti oktober.

Idag, søndag var regnet tilbake, og det var tid for hjemreise. Valgte å ta et stopp i Treungen, for å ta en tur innom Z-museum, som jeg har hørt mye om, men aldri besøkt før. Det ble virkelig en overraskelse. Så utrolig mye rart  fra "nyere" historie som er samlet der. Jeg trodde i utgangspunktet at det var en samling gamle biler bare, men det var jo så utrolig mye mer. Jeg vil si at mye av de siste 100 år er samlet der. En går ei rundløype(omtrent som på IKEA), og rundt hvert hjørne dukket det opp nye ting, gjerne satt sammen i et miljø. 

Ta deg en tur en gang. Det er verdt turen. 

Årets siste tur med vogna ble en fin opplevelse, og nå skal vogna vaskes og settes på lager. Så kommer den fram igjen til våren, og hvor går turen da mon tro? Vi får se.

Ukens kaffekopp har sin faste plass i vogna. 

Og til kaffen må en jo ha nogo attåt.

Og til slutt:

Isolasjon er ensomhet som

blir påtvunget deg,

som en straff.

Når du går avsides, er det

en ensomhet du velger og omfavner.

Jeg tror at store ting kan 

fødes når du er avsides,

alene et sted hvor alt er stille

og ingenting høres, unntatt lyden

av dine egne hjerteslag.

Jeanne Marie Laskas

Ha ei fin uke.

Vi ses